06 des, 2013 8:31 AM

En påskepreken

1. påskedagspreken i Oslo domkirke

Av biskop Gunnar Stålsett

Tekst Johannes ev. 20, 1-10

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Så lenge det er liv, er det håp. Vi kjenner uttrykket. For noen, et lettvint overflatisk utsagn. For andre, dyp livsvisdom. Kilde til utholdenhet for letemannskapet. Inspirasjon for leger som kjemper for pasientens liv. Ved sykesengen klynger vi oss til håpet. Den som selv er merket kan kjenne at liv og håp bli samme sak. Vi klamrer oss til livet, vi vil ikke slippe håpet. Slik er håpet en viktig beredskap for det store basketak i dødens grenseland. Når håpet er ute, har livet tapt.

Kristen tro bekrefter den felles menneskelige erfaring om sammenhengen mellom liv og håp. Men troen åpner for dypere spørsmål; Hva med selve livet? Hva sier livet om døden? Hva sier døden om livet? Finnes det noe viktigere enn vårt eget liv? Hva er håpets dypeste grunn? Det er svaret på slike spørsmål som blir til religion.

Påskens budskap handler om overlevelse, om at vi skal overleve døden. Påsken er opplevelse, et møte med den oppstandne Kristus. Det handler om et nytt liv i grenselandet mellom tid og evighet. Liv og håp får ny mening.

På den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, ville de se den døde. Denne første dag i uken forandret alt. En tom grav fikk betydning for det liv de skulle leve, resten av livet. De gleder de skulle feire. De sorger de enda skulle møte. Dagliglivets faste rytme. Det ukjente som ventet. Alt hadde fått et nytt fortegn.

Så sterkt står opplevelsen av den tomme graven, at den kristne kirke måtte bryte budet om å feire den sjuende dag som hellig. Det var selve livet som vant over loven, da Jesus vant over døden. Jesu oppstandelse har bestemt hvordan vi teller ukens dager. Det gir mening til bønnen: Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet. Lær oss å sette det hellige først.

På skapelsens første dag skilte Gud mørket fra lyset. På den første dag i uken skilte Jesus døden fra livet. Skilte døden fra livet og fortsatte den evige skapergjerning. Det er hva påsken betyr. Ikke først og fremst sol fra skyfri himmel. Men ” min himmel er nå åpen.” Slik dreier den kristne påskefeiring seg om livet og evigheten. Nøkkelordet er oppstandelse. Hovedpersonen er Jesus.

Et så overveldende tema taler til alle sanser, til tankene og til følelsene. Vi trenger musikken, symbolene, bildene, liturgien. Vi trenger fortellingene og de mange stemmene. Vi trenger et stille rom for våre egne spørsmål. Vi trenger katedralen og naturen. Hva betyr påske for meg? Hva betyr frelse for verden?

Kirken trenger også tvileren som spør: Var Jesus virkelig Guds Sønn? Sto han virkelig opp fra de døde? Blant Jesu disipler var det noen som tilba ham og noen som tvilte. I dag er verken tvil eller tomhet fremmed for oss. Noen lever med tomheten etter barnetroen. Mange kjenner sin tvil som en uro og en lengsel etter en mening med livet. I en tid da alt kan fås for penger, finner mange til sin forskrekkelse at tro og mening ikke kan kjøpes. Da kan spørsmålet bli påtrengende: kanskje finnes det likevel et svar i tomheten, slik disiplene fant det i den tomme grav? Kan nettopp denne totale følelse av tomhet i tiden bli noe positivt? Kan et påtrengende fravær av mening være vår mulighet når den får oss til å spørre om dette er alt. Var det livets egentlige mening?

Jesu mor og disiplene sprang til en grav for å sørge over en død sønn og en død venn. Deres sorg var ikke annerledes enn vår. Men hvorfor hastet det så? Kappsprang de med sin egen frykt, eller var det håpet som drev dem? Hadde de likevel et håp om at Jesus ville overvinne døden, slik han hadde sagt? I den tomme graven falt alt på plass. Den tomme graven forandret alt. Om den ene disippelen sies det nøkternt: Han så og trodde! Det er han som omtales som kjærlighetens apostel. Det var kjærligheten som åpnet troens øyne.

Johannes skriver som en forklarende tekst: De hadde ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Men nå forsto de det. Og dette ble startsignalet for et kappløp som ennå ikke er avsluttet, med evangeliet til alle mennesker. Derfor kan Jesu oppstandelse feires fra tidssone til tidssone etter hvert som soloppgangen fører påskestafetten jorden rundt.

Så lenge det er liv er det håp. Uttrykket får en dypere mening ved Jesu oppstandelse. Det er håp fordi Jesus lever i dag. Hans oppstandelse skjedde da både livet og håpet var ute. Det er vår trøst. Uten oppstandelsen ville det ikke vært noen kristen livstolkning. Heller ingen kristen kirke. Det er ikke døden og lidelsen som gir håp, det er oppstandelsen. Det er ikke pine og tortur som gir håp, det er kjærligheten. Livets alvor er ikke døden, men livet. Derfor sier Jesus: ”Jeg er oppstandelsen og livet, hver den som tror på meg skal leve om han enn dør.”

Nøkkelen til påskebudskapet er altså Jesu liv. Han omfavnet syndere, fattige, enkle mennesker, vanlige mennesker, de som har falt, og falt utenfor. Jesus reiste dem opp da han gikk omkring i Galilea. Overmakten ville presse ham ned. Men makten fikk ikke siste ordet. Kjærlighetens gjerninger seiret over døden. Dødskreftene kunne ikke holde ut til slutt. Bare kjærligheten.

Oppstandelsen kaster lys over Jesu liv, som et ekte menneskes liv. Et liv som spredde livsmot, glede og ga en ny begynnelse til alle rundt seg. At dette livet ikke forble i graven, men sto opp den tredje dag, vitner for oss om at Jesus var Messias, den levende Guds Sønn.

At oppstandelsen skulle begynne med denne oppvigleren, denne gudsbespotteren, denne venn med syndere, som hette Jesus, det var det sjokkerende. At det var denne Jesus som var Guds Sønn – og ikke keiseren i Rom – det rokket ved alle vedtatte religiøse og politiske forestillinger.

Jesu liv, hans død p å korset og hans oppstandelse kaster lys også over våre liv. Korset har noe me d våre livs smerter, vår skam og skyld å gjøre. Vi er korsfestet med ham – på skammens tre. Men det er i kraften fra hans oppstandelse vi skal leve. Uansett hvor standhaftig og truende mørket er rundt deg, kan lyset fra oppstandelsen trenge seg inn. Uansett din mørke kjerne, gjennom det sprukne skall kan lyset nå inn i ditt hjerte.

Påsken den viktigste skansen for det kristne menneskesyn fordi den fastholder at livet er evig- ikke som sjelevanding men som oppstandelse. ”Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker”, sier Paulus, og føyer triumferende til: Men nå er Kristus stått opp fra de døde! Peter oppsummerer sin forkynnelse slik: Vi har ”et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde” Det er også kirkens tro i dag.

Men der troen blir en åndelig egotrip, kan forferdelige ting skje i troens navn. Denne uken har verden markert folkemordet for ti år siden i Rwanda der 1 million mennesker, de fleste kristne, ble drept av andre kristne i Guds navn – oppildnet av skriftsteder og rop om hellig krig. Det nye livet som påsken bærer bud om, gjelder alle dimensjoner ved livet, det sosiale, det kulturelle, det økonomiske, det politiske – alt har det hellige som fortegn, alt må tjene livet. Alt kan forandres. Da blir håpet ikke en flukt fra livet i verden men en kraft til stadig å skape nytt liv av død og håp i mørket.

Det korsfestede menneske, det korsfestede folket skal reises opp. Slik har mange undertrykte og motløse, mange som sørger og er fortvilte, funnet kraft og trøst. De ordene vi hørte lest fra profeten Jesaia, er ord som vi har felles med våre jødiske brødre og søstere. Det er en påskehilsen om liv og håp som bygger bro over tro og tid:

”Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt. På den dagen skal de si: Se dette er vår Gud! Vi venter på ham. Og han frelste oss. Dette er Herren.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og væe skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.