25 des, 2013 8:31 AM

Oppstandelsen

For NT er det to fakta som underbygger vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse. Det første er det faktum at Jesu grav er tom. Dette poenget er et ubestridelig. Opp igjennom kirkens historie har det alltid vært mennesker som ikke har villet tro eller godta at Jesus stod opp fra de døde. Den tomme graven må da forklares på andre måter enn det som NT gjør.

De første bortforklaringene av Jesu oppstandelse møter vi allerede i NT, i form av en omforklaring av den tomme graven: "Overprestene og de eldste kom da sammen, og de ble enige om hva de skulle gjøre. De gav soldatene mange penger og sa: "Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov. Skulle landshøvdingen få høre det, skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge." De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag." Matt 28,11-15. Teorien fra NT om at disiplene hadde stjålet Jesu legeme er bare en av en lang rekke teorier om hva som kunne ha skjedd. Det er vel verd å merke seg at alle teoriene egentlig bare bekrefter det faktum at Jesus i alle fall ikke lenger er i sin grav. Det finnes ingen seriøse forsøk på å trekke dette faktum i tvil. Det hører med til kjennsgjerningene på linje med at Jesus fra Nasaret har levd og blitt korsfestet av jødene under Pontius Pilatus sin tid i Jerusalem. At han ble begravet og at graven tre dager senere var tom er uomtvistelig. Spørsmålet blir jo da: Hva har så skjedd?

Det andre faktum er det at Jesus viste seg for sine disipler etter oppstandelsen. Alle evangelistene og Paulus skriver om disiplenes møte med den oppstandne. Det er flere typer utsagn og fortellinger om den oppstandne. Vi har en rekke korte bekjennelseslignende formuleringer, Apg 2,23-24.31-32; 4,10; 10,39-41; Rom 1,4; 4,24-25; 1 Kor 15,3-7. I evangeliene finner vi først og fremst fortellingene om Jesu møte med sine disipler etter oppstandelsen. Dette er til dels dramatiske fortellinger med en intens "nerve", hvor poenget ofte ligger i gjenkjennelsen av den oppstandne, se for eksempel Joh 20,11-18; Luk 24,13-35. Og dels er det fortellinger som munner ut i den oppstandnes oppdrag til sine apostler, som skal føre hans gjerning videre i verden, se for eksempel Joh 20,19-23; Luk 25,36-53 og Matt 28,16-20.

Spørsmålet om hvorvidt oppstandelse fra de døde er mulig eller ikke, vies knapt nok oppmerksomhet i NT. Når dette spørsmålet kommer opp, beveger vi oss over i filosofiske problemstillinger, og NT er som kjent ikke primært en lærebok i filosofi, men vitnesbyrdet om Guds gjerninger. Filosofiens, og dels historiens, problemer med å akseptere de ikke kan forstå oppstandelsen, kan ikke få vitnesbyrdet til å forstumme fra de som faktisk møtte den oppstandne. Om det er "filosofisk ukorrekt" spiller liten rolle så lenge det er sann tale om Gud og hans Sønn, Jesus Kristus.

NT fastslår Jesu oppstandelse gjennom vitnesbyrdet om den tomme graven og vitnesbyrdene fra de som fikk møte ham etter oppstandelsen. Det er vel verd å legge merke til at det i bibeltekstene ikke spekuleres omkring hvordan det skjedde. Det hele fortelles med kjensgjerningenes nøkternhet. Typisk er det som følger etter teksten om det rykte overprestene og de skriftlærde satte ut, Matt 28,11-15. Nøkternt og greit - ja nesten litt tørt - sies det: "Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne." Det er som om tekstene selv hvisker oss i øret: Hvordan det skjedde ligger utenfor menneskelig fatteevne, men at det har skjedd, det kan vi vite.
Vi vil peke på følgende momenter i tilknytning til Jesu oppstandelse:
Forutsagt - men ikke forventet

De tre første evangeliene forteller om Jesu tredobbelte forutsigelse av sin død og oppstandelse, Mark 8,31ff; 9,30ff; 10,32ff parr. Likevel leser vi at disiplene først ikke trodde det var sant at Jesus var stått opp fra de døde, Luk 24,11; Joh 20,9. Oppstandelsen var teoretisk og filosofisk sett ikke noen større selvfølgelighet den gang enn i dag. (Legg for øvrig merke til at den første av forutsigelsene følger rett etter Peters bekjennelse, se Matt 16,13ff. Peters bekjennelse er på en måte et mektig midtpunkt i evangeliene. Etter bekjennelsen følger det betegnende "Fra den tid av....", Matt 16,21ff. Jesus understreker at hans vei som Messias og frelser går via lidelse og død. Slik er Guds frelsesvei. Sml. med Mark 20,28.)
De døde skal oppstå!

NT sier ikke bare noe om Jesu oppstandelse, men også noe om at alle skal oppstå. I korint ver det noen som benektet dette, og Paulus sitt mektige kapittel om oppstandelsen (1 Kor 15) er nok delvis foranlediget av denne situasjonen. I dette kapittelet fastslår han først Jesu oppstandelse som bevitnet faktum og som helt sentralt for det kristne budskapet (v.3-9). Videre skriver han om hvor grunnleggende Jesu oppstandelse er for den kristne tro (v. 13-19). Og deretter skriver han noe om hvordan Jesu oppstandelse danner grunnlaget for vår oppstandelse fra de døde , og til sist noe om hvordan oppstandelsen skal bli. Se også Joh 5,28-29 hvor Jesus sier noe av det samme.

Hvordan oppstandelsen blir og hvordan det skjer, er noe vi likevel bare har delvis innsikt i. Vi møter bibelord om dette, som gir oss en del antydninger, men vi må samtidig innrømme at spørsmålene ofte er flere enn svarene vi kan gi. Imidlertid kan vi gi en del svar, og de sikreste kan vi gi på bakgrunn av det vi vet om Jesu egen oppstandelse.

En legemlig oppstandelse...

Evangeliene er omhyggelige med å understreke Jesu legemlige oppstandelse. Det er i alle fall to grunner til dette. For det første avvises enhver spekulasjon om at oppstandelsen skulle være en slags hallusinasjon eller forestilling blant de første kristne, eller at det bare var en ånd som viste seg for dem. Det understrekes at den oppstandne har kjøtt og ben, og at han spiste sammen med disiplene, Luk 24,39-43, jfr. Apg 10,40-41. Tomas fikk legge fingrene i sårene i Jesu hender og stikke hånden sin i såret i Jesu side.

For det andre er Jesu legemlige oppstandelse grunnlaget for vår tro på vår egen legemlige oppstandelse i nyskapelsen. Paulus skriver utførlig om dette i 1 Kor 15. "Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn....Men hver og en i sin orden: Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer." 1 Kor 15,20.23. Uttrykkene "førstegrøden" og "hver og en i sin orden" sier oss noe om vår egen oppstandelse. Førstegrøden er den første del av avlingen som er moden for innhøsting. Den viser at innhøstingen er nær forestående, og den forteller noe om hvordan resten av avlingen blir, noe om avlingens kvalitet. (Innhøstning er et vanlig bilde på fullendelsen i Guds rike. Se Matt 13, 39ff; Joh 4, 35f) "Hver og en i sin orden" er et uttrykk hentet fra det militære språk. Den henspiller på en militær avdeling som følger sin hærfører. Slik som hæravdelingen følger sin fører skal vi følge etter Kristus i oppstandelsen. Hans egen oppstandelse vitner noe om hvordan vår oppstandelse skal bli. Se også Fil 3,20f; 1 Joh 3,2; Rom 6,4f.
Når vi i trosbekjennelsen bekjenner troen på legemets oppstandelse er det nettopp på grunnlag av Jesu egen oppstandelse.
...og et oppstandelseslegeme

Jesu oppstandelseslegeme sier oss altså noe om hvordan vi skal bli i oppstandelsen, med herliggjorte legemer. "Et Åndens legeme" kaller Paulus det i 1 Kor 15 ,44. Og i Åpb 21,1-5 kan vi lese om den nye himmel og den nye jord, når Gud skal tørke bort hver tåre, og ikke døden eller sorg eller skrik eller smerte skal være mer. Jesu legeme er i oppstandelsen heller ikke bundet av tid og rom slik som vi kjenner det fra vår virkelighet her på jorden. Imidlertid bør vi ikke helt uten videre trekke en fullstendig parallell mellom Jesu legeme i oppstandelsen og oss selv. Vi skal beholde en distinksjon som Jesus selv gjør oss oppmerksom på. Han er nemlig fortsatt både menneske og Gud i oppstandelsen. Legge merke til formuleringen i Joh 20,17:"min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud". Vi har det til felles med Jesus at vi får kalle Gud for vår Far og vår Gud. Men Gud er ikke vår Far helt på samme måte som for Jesus. Det er bare Jesus som er Guds enbårne Sønn. Denne distinksjonen skal vi være nøye med å holde fast på.

Ellers poengteres det at Jesu oppstandelse representerer både diskontinuitet og kontinuitet. Også med sitt nye og herliggjorte legeme kan Jesus kjennes igjen. Han viser frem sårene fra korsfestelsen og Maria Magdalene gjenkjenner ham når han snakker med henne. Slik er det et viktig for NT å peke på at det nettopp han de kjente tidligere, og som ble korsfestet, som nå er oppstanden. Identiteten mellom den historiske og den oppstandne Kristus er et helt vesentlig poeng i NT. Samtidig viser dette noe som skal gjelde også for oss, nemlig at selv om legemene blir nye, vil identitet og personlighet bli bevart.

Om livet i oppstandelsen vet vi ellers at de familiære bånd som vi dag lever i ikke vil være like. "For når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen" Mark 12,25. Og ut fra de sterke og mektige bildene i Åpb 7,9ff, vet vi at tilbedelsen av Lammet foran Guds trone, i den himmelske gudstjeneste, skal stå sentralt.
Oppstandelsens virkelighet her og nå

Hele NT preges av en spenning mellom det at vi én dag skal nå frem til oppstandelsen, og det at vi allerede nå har del i det evige livet, i troen på Kristus. (Dette beskrives gjerne med spenningsuttrykket "allerede nå - men ennå ikke".) NT har mange sterke uttrykk for at det nye livet starter allerede nå: Joh 3,16.18; 5,24; 2 kor 5,17; Ef 1,13b-14. Joh 6,54 gir veldig godt uttrykk for dette "allerede nå - men ennå ikke", for der sier Jesus at"den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag." Legg merke til vekslingen i tidsformene. Det som jeg allerede nå har på en foreløpig måte, skal jeg få endelig på den siste dag.

Har vi allerede nå del i det nye livet, så får dette også konsekvenser for oss. Hele vår livsvei som troende er veien mot likedannelse med Kristus i oppstandelsen, mot det vi allerede har del i på en foreløpig måte, 1 Joh 3,2. Det gir oss et mektig og utfordrende perspektiv over livet vårt. Å vokse i Kristus-livet er å vokse i likedannelse med Kristus. Ikke minst med tanke på den kristne etikken gir det et nyttig perspektiv. Et liv etter Guds vilje og bud blir ikke en krav-ordning, men en mulighet for å virkeliggjøre blant mennesker, det Kristus-livet som vi lever i troen på ham. Se for eksempel 2 Kor 4,10 hvor Paulus taler om synliggjøre Jesu liv i sitt liv, og Ef 5,8.
Avslutningsvis vil vi summere med noen sentrale bibelord om oppstandelsen:

"Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. . .og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde. . .og han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde.
Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg. . ." Fra 1 Kor 15.

"Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." Rom 6,5

"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!" 1 Pet 1,3

Jesus sier: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør." Joh 11,25

Kilde: Norsk kristelig studieråd