26 des, 2013 8:31 AM

Hvem er Jesus?

Jesus fra Nasaret, kanskje like godt eller bedre kjent som Jesus Kristus, var en historisk person, en jøde fra Nasaret og Guds sønn ifølge Det nye testamente og trossamfunn innen kristendommen. Han ble dømt til døden og henrettet av romerne i begynnelsen av det første århundre i Jerusalem, og ifølge den kristne tro gjenoppstod han fra døden. Han inngår i de aller fleste varianter av kristendommen i Den hellige treenighet sammen med Gud Fader og Den Hellige Ånd. Jesu liv og forkynnelse er grunnlag for Det nye testamente, særlig for de fire evangeliene.

Historiske kilder

Kristne kilder

De viktigste kildene til Jesus og hans liv finner man i Det nye testamente. Disse beretningene er også de eldste omtalene av Jesus man kjenner til. Paulusbrevene er de eldste, skrevet fra ca år 50. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes Åpenbaring ca år 90-95.

Enkelte mener at det ikke-kanoniske Tomasevangeliet er eldre enn Markusevangeliet som er det eldste evangeliet vi kjenner til, og bør derfor også regnes blant de tidligste kilder til Jesu liv. Andre mener det er en gnostisk versjon fra 100-ta llet etter Kristus.

Det finnes en rekke mer og mindre fullstendige manuskripter fra de tidligste kirkefedrene, skrevet i perioden ca år 80-250.

En rekke tradisjoner og apokryfiske skrifter forteller om Jesus og hans disipler. Hva som kan ha noe historisk belegg og hva som er senere sekundære verk er omstridt. En rekke av disse verkene har tilknytning til forskjellige religiøse bevegelser i århundrene etter Kristus, deriblant gnostisismen. De er trolig preget av spesielle teologiske syn snarere enn historisk nøyaktighet.

Romerske og jødiske kilder

Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius i år 49 var uro mellom jødene i Roma fordi noen av dem fulgte en «Chrestos» ("Judaeos impulsore Chresto assidue tumultuantis Roma expulit"). Noe som kan være en henvisning til uro mellom jøder og kristne. Jesus skal ha blitt henrettet mellom år 26 og 36 da Pontius Pilatus var prokurator.

Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea.

Plinius den yngre, romersk guvernør i Lilleasia, skriver ca år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud».

Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av enkelte har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom et tillegg som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Men dette ble tilføyet eller redigert inn omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsarea. Dette er en av mange identifiserte teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. I de originale Josephus-tekstene er blant andre Herodes, Pontius Pilatus og Johannes Døperen nevnt, men altså ikke Jesus Kristus. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus».
Jesus i tiden før sin offentlige virksomhet

Familie

De kildene vi har er samstemte om at Maria var mor til Jesus.

Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som er faren. Forfatteren av Matteusevangeliet skriver at den hellige ånd er faren (kapittel 1.18 til 1.20), men videre at han ble regnet som Josefs sønn av si n samtid (kapittel 13.55). Lukasevangeliet forteller om fødselen, men ikke spesifikt om hvem som er faren, men forfatteren skriver likevel i kapitel 4.23: Jesus ble holdt for å være sønn av Josef. Johannesevangeliet kapittel 1.45 omtaler "Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn".

Matteusevangeliet har en annen oppfatning enn de øvrige evangeliene, ved at hun skal ha blitt gravid ved Den Hellige Ånd. Josef, Marias mann, hadde i så fall ingen kjødelige forbindelser til Jesus, men virket som en oppdragende farsfigur. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av David. Jakob, Joses eller Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre[5]. Han skal også ha hatt søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske halvsøsken med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre).

Jesus var i slekt med Johannes Døperen; kanskje var Maria og Johannes' mor Elisabet kusiner. Døperen Johannes og hans foreldre tilhørte Levi stamme. Mange tenker seg derfor at Marias mor var levitt og at hennes søster var Elisabets mor. Jesus var trolig også i slekt med apostlene Jakob og Johannes. Kanskje var Maria søsteren til deres mor Salome, slik at Jesus var deres fetter. De nøyaktige slektskapsforholdene beskrives ikke i Bibelen.

Fødsel

Jesus ble ifølge Bibelen født i Betlehem i Judea, eksakt tidspunkt er omdiskutert (se Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel). Beretningen om hans fødsel er sentral i evangeliene. Etter fødselen fortelles det at Josef og Maria drog til Egypt for å slippe unna den onde kong Herodes den store. Siden drog de hjem igjen og bodde i Nasaret.

Det er spekulert rundt hvorvidt evangeliene plasserte fødselen i Betlehem for å korrespondere med profetier i Det gamle testamente.

Tidlig liv

Jesus ble flere ganger omtalt som «tømmermannens sønn». Hans fosterfar Josef arbeidet som håndverker, og familien virker å ha anstrengt seg for å bevare de jødiske tradisjonene. For eksempel hadde Jesu brødre alle jødiske navn og familien besøkte Jerusalem hver påske, noe som må ha vært en dyr reise på den tiden.

Det finnes lite informasjon bevart om Jesu liv i tiden før hans offentlige virksomhet. Evangeliene gir oss to korte fortellinger: I Matteus-evangeliet (2. kap.) fortelles det at Maria og Josef måtte flykte med den nyfødte Jesus til Egypt for en tid. Og i Lukas-evangeliet (2. kap.) møter vi Jesus som tolvåring i tempelet i Jerusalem.

Forskjellige apokryfiske verk foregir seg å komme med opplysninger om hans oppvekst. Der kan man for eksempel lese om at han gjorde flere undere og mirakler allerede som barn. En kjent beretning handler om at han laget noen fugler av leire og så gjorde dem levende. Disse fortellingene betraktes vanligvis som lite historisk verdifulle.

Beretningen om Jesu gjerninger begynner når han er omkring tretti år. Dette var alderen da en person i Israel på den tiden ble regnet for fullt ut moden. Det kan være grunnen til at det sies lite om ham i hans tidlige liv.

Jesus var fortrolig med de hellige jødiske skriftene skrevet på hebraisk og talte folkespråket arameisk og sannsynligvis litt gresk som var verdensspråket på den tiden.

Jesu offentlige virksomhet

Jesu offentlige virksomhet begynte med at han lot seg døpe av døperen Johannes.[6] Etter dette trakk han seg for en kort stund tilbake for å faste i ørkenen (der Jesu fristelse fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet en del tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler.

Hans liv og lære stod i offerets tegn, og han brukte lignelser, paradokser og undergjerninger for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller "himmelriket", og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket.

På grunn av sin store medynk med folket begynte han å helbrede syke og trøste fattige. Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske og de selvtilfredse fariseerne. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud.

De synoptiske evangeliene (Matteus, Markus, Lukas) har en vag kronologi, og leseren kan få inntrykk av at Jesus bare virket i noen måneder før han ble henrettet. På den annen side nevner Johannes-evangeliet flere påskefeiringer (2:13, 6:4 og kanskje 5:1) som skal ha funnet sted i denne tiden. Ut fra dette regner mange Jesu virke for å ha vart i ca. 3 år. Virksomheten pågikk for det meste i Galilea med Kapernaum som hovedplass, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem.

Ifølge Lukas 3:23 begynte Jesus sin forkynnelse da han var rundt 30 år gammel. Han fortsatte til han ble henrettet. Det eksakte årstallet for henrettelsen er ikke kjent; år 30 eller 33 nevnes ofte som det mest sannsynlige.
Jesu død

Kristi lidelseshistorie

Jesu lidelse og henrettelse beskrives i evangeliene. Jesus ble pågrepet i Getsemane og ført frem for blant andre ypperstepresten, kong Herodes Antipas og landshøvdingen Pontius Pilatus. Til sist ble han henrettet sammen med to forbrytere, som hang på hver side av ham. Den ene av forbryterne bad ham om nåde og Jesus sa at han skulle være med ham i paradiset. Over Jesus stod det skrevet «Jesus fra Nasaret, judeernes konge» på hebraisk, gresk og latin.

Dato

Jesus døde om våren, på påskedagen den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalender. (Matt 26,2; Joh 13,1–3; 2. Mos 12,1–6; 13,4) Dette året falt påsken på den sjette dagen i uken (fra solnedgang torsdag til solnedgang fredag, etter jødenes måte å regne døgnet på). Dette framgår av Johannes 19,31, som sier at «denne sabbaten var en stor høytidsdag». Dagen etter påskedagen var alltid en sabbatsdag, uansett hvilken ukedag den falt på. (3. Mos 23, 5–7) Men når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (ukens sjuende dag), ble den kalt en «stor» sabbat/høytidsdag. Jesus døde således fredag den 14. nisan, omkring klokken 15. (Luk 23,44–46)

Henrettelsesredskapet

Ifølge den kirkelige tradisjon ble Jesus naglet til et kors (to bjelker som krysser hverandre). Slik forklares det at korset har vært et vanlig symbol innen kristendommen; det symboliserer Jesu korsfestelse. Men noen troende, deriblant Jehovas vitner, har utfordret denne oppfatningen på grunnlag av det greske ordet staurós som er brukt i Bibelen. Den opprinnelige betydningen av ordet staurós er lik det norske ordet «staur», altså en påle eller pæl.

Selv om det man vanligvis anser for det teologisk viktige ligger i selve dødsfallet som et offer, og ikke utformingen av henrettelsesredskapet, har dette spørsmålet en viss generell akademisk interesse.

For å underbygge pæl-lesningen blir det av og til i denne debatten vist til oppslagsverket Vine's Expository Dictionary, som bekrefter etymologien slik:

«Stauros: Betyr først og fremst "en oppreist pæl eller stake". En slik ble forbrytere naglet til ved henrettelse. Både substantivet og verbet stauroo, "å feste til en stake eller pæl", er opprinnelig atskilt fra den kirkelige formen - to bjelker som utgjør et "kors". Formen til sistnevnte har sin opprinnelse i gamle Kaldea, og ble brukt som et symbol på guden Tammuz.»

Et forekommende motargument mot Tammuz-historikken pleier å være at en pæl likner et fallossymbol, men at slike tilfeldige likheter, pæl eller kors, neppe har hatt innvirkning på romerske torturmetoder.

Konflikten mellom pæl-lesningen og kors-lesningen av staurós er noe som også kan ses i Vatikanmuseet i Roma. Tidlig kunst skildrer Jesus henrettet på en pæl, mens de litt nyere bildene bruker korset.[trenger referanse]

Også bibelvers tas til inntekt for det ene eller det andre synet, gjerne begge:

I Galaterne 3,13 skriver Paulus følgende: «Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» Her siterer Paulus fra 5. Mosebok 21,22–23, hvor det klart er tale om et tre, ikke et kors, og dette brukes som argument for pæl-lesningen av ordet staurós. Samtidig bemerkes det at Paulus i den greske grunnteksten til Gal 3,13 har brukt ordet xylon, som har grunnbetydningen «tre» som materiale, uten å si noe om utformingen.

Mens «stauros» åpenbart etymologisk betegner en pæl, leser man i Joh 21,18 at Peters død skulle innebære å strekke ut hendene (ut, ikke opp). Denne detaljen har tradisjonelt blitt lest som et vitnesbyrd om romersk henrettelsesskikk i nytestamentlig tid, og anses gjerne som relevant pga. hentydningen i Joh 13,26 om at Peter skulle «følge» Jesus.

Joh 20,25 snakker om «merket etter naglene i hendene hans». Verset sier ikke noe eksplisitt om posisjonen på hendene, men detaljer i bruken av tallbøying brukes som indisier i debatten: Den greske grunnteksten bruker en tydelig flertallsform elon - 'naglenes' (indisium for at hendene ikke ble gjennomboret av én felles nagle), dog sammen med en tydelig entallsform tupon - 'merket'. Det hersker likevel ikke tvil om at det må ha vært et merke i begge hendene (khersin).

Matt 27,37 plasserer innskriften over «Jesu hode», ikke over Jesu hender.

Ingen av skriftstedene sier noe eksplisitt om plasseringen av Jesu hender under henrettelsen. Tilhengerne av kors-lesningen bruker dem likevel som indisier som samsvarer med beskrivelser fra nær-samtidige forfattere. Dette indikerer ifølge tilhengerne av kors-lesningen at man ble festet til den loddrette bjelken via en tverrbjelke. Den problematiske bruken av ordet staurós 'pæl' forklares som at betegnelsen for en del av innretningen (den loddrette bjelken) på ett eller annet tidspunkt må ha gått over til å betegne innretningen som en helhet (hele korset). Denne typen språkendring er ikke uvanlig, f.eks. betydde «galge» opprinnelig bare 'grein, stang', og det moderne musikkinstrumentet «keyboard» er mer enn et klaviatur. I Wulfilas oversettelse til gotisk (Codex Argenteus) brukes forøvrig nettopp ordet galga for det greske staurós.

Jesu oppstandelse

Ifølge Det nye testamente stod Jesus opp fra de døde tredje dag etter korsfestelsen. Seieren over døden er ifølge de kristne et avgjørende tegn på hans guddommelige natur.

Hans misjon

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» - Johannes 3,16-17

«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden..» Johannes 18:37

«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Lukas 4:18-19

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Matt 28:19-20

Det radikalt kritiske syn på Jesus

Debatten om Jesu eksistens er ikke ny. På slutten av 1800-tallet oppstod det i Nederland en teologisk bevegelse med et radikalt kritisk syn på Jesus. Ifølge representantene for denne bevegelsen er Jesus og apostlene ahistoriske konstruksjoner, og ingen av Paulus' brev er autentiske. Fremtredende representanter for det radikalt kritiske syn var: Abraham Dirk Loman (1823-1897), Willem Christiaan van Manen (1842-1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854-1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874-1957).[7] Franskmennene Constantin-François Volney (1757-1820) og Charles François Dupuis (1742-1809) er to eksempler på at lignende teorier hadde sine talsmenn også under opplysningstiden.[8] På midten av 1800-tallet argumenterte Bruno Bauer (1809-1882), en hegelianer, for at den egentlige grunnleggeren av kristendommen ikke var en historisk Jesus-skikkelse, men den jødiske filosofen Filon av Alexandria (20 f.Kr.-50 e.Kr.).[9] Sammen med Bruno Bauer og Albert Kalthoff, er Arthur Drews (1865-1935) representant for en retning som betvilte den historiske Jesus Kristus (kalt Jesus-Myth). Drews var professor ved Universitetet i Karlsruhe.

Teorien om at Jesus ikke er en historisk person hadde få tilhengere på 1900-tallet, men opplever i dag en renessanse, som sannsynligvis ble initiert av George Albert Wells (født 1926). Wells sørget for diskusjon og uenighet med bøkene The Jesus Legend (1996) og The Jesus Myth (1998), men han utelukket aldri at noen av fortellingene om Jesus kunne være basert på historiske hendelser. Det gjør derimot den tyske teologen Hermann Detering (født 1953)[10] og to amerikanske professorer i teologi: Darrell J. Doughty[11] og Robert M. Price (født 1954).[12] Ifølge Price må bevisbyrden plasseres hos forsvarerne (ikke motstanderne) av det tradisjonelle synet på Jesus som historisk person; her skiller han seg klart ut fra flertallet av vår tids teologer. Earl Doherty argumenterer for at Paulus ikke forholder seg til Jesus som historisk person, siden Paulus aldri refererer til biografiske detaljer om Jesus.[13] Timothy Freke og Peter Gandy står for et lignende syn.[14]

Andre religioners syn på Jesus Kristus

De kristne holder Jesus for å være Guds Sønn (eller innen trinitarisk kristologi også «Gud Sønnen», en av guddommens tre «personer»). Jehovas vitner og andre tilhengere av antitrinitarisme ser Jesus som Guds Sønn, men ikke som en del av noen treenig guddom. Muslimer har Jesus som en av de 25 Islamske profeter. Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandeanisme, manikeisme og en del retninger av New age.

I jødedommen tillegges Jesus vanligvis ingen betydning.

Sunni- og sjiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opptil himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden.

I motsetning til sunni- og sjiamuslimer tror qadianibevegelsen at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel.

I noen nyere synkretistiske bevegelser snakkes det om at Jesus i sitt tidlige liv var i India og studerte hinduistiske og buddhistiske skrifter. At det sies lite om Jesus før han var omkring tretti år tas ofte til inntekt for dette. Imidlertid avvises slike påstander som ren fantasi av de fleste.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Jesus_Kristus